Magedans er det vestlige navnet på en arabisk dansestil som utviklet seg i Midtøsten. Noen kaller den "orientalsk dans", som kan forveksles med asiatisk dans, andre kaller den "raqs sharki". På arabisk kalles dansen raqs sharqi (som betyr "dans fra østen") og iblandt raqs baladi ("nasjonal" eller "folke" dans). Begrepet "raqs sharqi" kan ha sine røtter fra Egypt.
Begrepet magedans oppstod under Orientalismen, og kan først spores tilbake på engelsk i 1899, hvor det ble oversatt fra franske danse du ventre.


Orienalsk dans er basert på en av historiens eldste kultur danser. Det finnes mange stilarter innenfor sjangeren, flere av de er presentert på neste side. Det som folk flest kjenner som magedans er en dans basert på flere forskjellige stiler og som opptres for et publikum. Denne stilen har stor underholdnigsverdi i motsetning til de sosiale røttene til dansene som denne stilen baserer seg på.
Den andre typen orientalsk dans er den sosiale dansen som danses av begge kjønn i alle aldre ved festlige sammenkomster. Siden dette er en sosial dans lærer de fleste i Midtøsten, Tyrkia og Nord Afrika å danse i en ung alder, gjennom å observere og delta sammen med med sin familie og venner i sosiale sammenkomster, som bryllup og omskjærelses fester. Etter hvert som dansens popularitet vokste og spredte seg rundt hele verden, undervises nå disse gamle dansene i klasser i de fleste land. Dans har blitt en stor industri i Egypt, og Egypts 12000 registrerte dansere betalte $264 millioner i skatt i 1995 og gjorde dansen til landets femte største inntekts gruppe. Idag er den på en tredje plass.

Dansens eksakte opprinnelse debatteres aktivt mellom danse entusiaster, spesielt på grunn av den begrensede akademiske forskningen som er gjort på emnet. Mye av forskningen som er gjort stammer fra dansere som selv er på søken etter fakta om bakgrunnen til sin egen danseform. Fakta er at dans i Midtøsten oftest finner sted i sosiale sammenkomster, i morsetning til den mer synlige og glamorøse settingen til nattklubb og hotel danserne. Scene opptredene som vises idag har sine røtter i forskjellige danseformer, mange av de er etniske folkedanser. Dansen er en sammensmelting av flere danseformer og har utviklet og forandret seg over tid, da dens popularitet har vokst og spredt seg over hele verden og blitt påvirket av dansere med forskjellig etnisk og kulturell bakgrunn. Mangelen på dokumentasjon lengre bak enn til Orientalismen har ført til flere motsridende teorier om dansens fundamentale opprinnelse. Noen av disse teoriene er at dansestilen:
- stammer fra innfødtes danser fra gamle øvre Egypt
- stammer fra en religiøs dans praktisert av kvinnelige prester i templene
- var del av en tradisjonelle føsels skikker i opprinnelsesstedet/enes regioner
- spredete seg med Romani folkets (også kalt sigønere) utvandring, og relaterte folkegrupper nedstammet fra Banjara, Rajasthan i nordvest India.
- startet i Uzbekistan og reiste til India gjennom slave handelen.

En av de mest kjente teoriene er at dansen stammer fra en religiøs dans. Blandt danser med religiøs bakgrunn, som opptres for et publikum idag, er den egyptiske tanoura dansen og den tyrkiske Sema dansen (begge med en link til dervishenes sufi dans). Denne teorien ble også skrevet om i bøker som Earth Dancing og Grandmother's Secrets.
Teorien om fødsels skikker sammenlikner bevegelser i dagens magedans med bevegelser som antas å ha blitt brukt i gamle ritualer for å lindre fødsel. Denne teorient har flere muntlige historiske referanser, og spesifikke bevegelser brukes av jordmødre og annet helsepersonell også idag.

Uansett hvor dansen oppsto så har den en lang historie i Afrika, Midtøsten og Tyrkia. Mange mener at dansen ikke stammer fra Tyrkia, men landet har danstradisjoner som knyttes til denne stilen ihvertfall 500 år tilbake. Tyrkia har idag en dansestil som er sterkt påvirket av arabiske tradisjoner, og man bør ikke utelukke at deres egne tradisjoner har spilt en rolle i utviklingen av dagens dans. Til tross for restriksjonene i Islam angående avbilding av mennesker i bilder så finnes det flere avbildede dansere gjennom tidene i den Islamske verdenen, før og etter Islam trådde i kraft. Bøker som The Art and Architecture of Islam 650-1250 viser bilder av dansere på palassets vegger, det samme gjør persiske miniatyr malerier fra 1100 og 1200-tallet.

Utenfor Midtøsten ble orientalsk dans populært under den Romantikken på 1800-tallet da orietalistiske kunstnere avbildet sine fortolkninger av haremslivet under det Osmanske dynastiet. Rundt denne tiden begynte dansere fra forskellige land i Midtøsten å opptre på forskjellige verdens markeder; de trakk ofte folkemengder som rivaliserte med de teknologiske utstillingene. I Egypt, rundt 1920, startet de med store middags forestillinger for å trekke gjester da konkurransen vokste blandt restauranter og nattklubber. Danseren ble akkopagnert at et stort orkester, og skiftet kostyme et par ganger i løpet av kvelden. Forestillingen kunne vare flere timer. Denne dansekulturen er fortsatt praktisert, og et levende orkester med en danserinne ser du på flere steder i Kairo også idag.

Noen vestlige kvinner begynte å lære og imitere dansene fra Midtøsten, som da ble kolonisert av Europeiske land. Mata Hari er et godt eksempel. Til tross for at hun poserte som en Javanesisk danser ble mystikken rundt henne ikke forbundet med Indonesisk dans, men til orientalsk dans. Tidlig på 1900-tallet var det en vanlig antagelse i USA og Europa at dansere var kvinner med lav moral.

Sett fra et historisk perspektiv, ble de fleste danser knyttet til magedans vist med kjønnene separert; menn danset med og for menn, og kvinner danset med og for kvinner. Dette ble gort for å sikre at en "god" kvinne ikke skulle bli set danse av andre enn hennes mann, nære familie og kvinnelige venner.
Iblandt kom en profesjonell danserinne sammen med flere musikere til en kvinne fest og fikk damene opp til å danse. Idag er ikke kjønnsskille strengt praktisert i urbane områder, og menn og kvinner danser ofte sammen i sosiale sammenkomster. Mens sosial dans i passende settinger er akseptert og oppmuntret er det derimot mange mennesker i Midtøsten og Nordafrika som ser på profesjonell dans med avslørende kostymer som moralsk uforkastelig. Noen har til og med foreslått at slike opptredener bør forbys.

Blandt araberne er de egyptiske danserne sett på som de største stjernene. Orientalsk dans kan få samme aktelse som ballet og opera får av vestlige. Musikken er veldig følelseladet og lidenskapelig at arabere ofte blir rørt til tårer. Sangerne har veldig høy status og denne kjærligheten for dans og musikk er en del av kjernen av Egyptisk kultur. Danserens opptreden blir ikke bare dømt ut fra tekniske ferdigheter men mer ut ifra hans/hennes evne til å uttrykke følelsene i musikken. Hun blir en del av orkesteret, og hennes instrument er kroppens bevegelse og ansiktets uttrykk.
 
Mange berømte danserinner ble også filmstjerner. Tahia Carioca, Samia Gamal, Mona El Said og Nagua Fauod ikke bare danset, men sang og spilte roller for å vinne arabernes hjerter.

Tyrkia har et ganske anerledes forhold til sine dansere. Siden lovene ikke har vært like strenge i Tyrkia som de har vært i den arabiske verden, har de tyrkiske danserne hatt større frihet til å uttrykke seg som de vil. Dansen og kostymene har derfor vært mer utfordrende. Også de tyrkiske danserne ble store filmstjerner. Du kan lese mer om disse danserne på de neste sidene.

Alle vestlige land har sin egen dansehistorie. I USA har tyrkisk og libanesisk stil en lengre historie, mens egyptisk stil blir sett på som en litt snobbete stil. Øst europa er tydelig preget av tyrkisk og libanesisk stil, mens i Skandinavia er egyptisk stil dominerende. Tyrkisk og libanesisk stil er ikke vanlig kunnskap blandt de fleste skandinaviske dansere.
Orientalsk dans har en veldig kort historie i Norge og begynte å feste seg sakte for 15-20 år siden. Det betyr at de fleste første generasjons norske dansere fortsatt er blandt Norges ledende dansere og instruktører, og nye ansikt kommer sakte men sikkert fram på scenen. Blandt de første norske danserne som har påvirket utviklingen av dansen i Norge er Siw Øksnes, Hilde Lund, Lee Figenschow, Helene Skaugen, Michelle Galdo og Majken Wærdahl.

Kildehenvisning:
All tekst er skrevet av Helene Skaugen. Mye av teksten ovenfor er oversatt fra tekst fra leksikon, annet er skrevet fra egne erfaringer og oppfatninger samt direkte kunnskap gjennom samtaler med danserne det henvises til. Da det hersker stor uenighet om de fleste temar innenfor dansens historie, og forskjellig terminologi blir brukt av forskjellige dansere, kan jeg ikke garantere at all tekst er fakta. Det som skrives har derimot stor støtte i forskjellige medier og blandt mange dansere. Bortsett fra mine egne erfaringer har jeg også brukt kilder som Wikipedia, Earth Dancing, Grandmother's Secrets, Egyptisk og Tyrkisk media.


Studio Orient - Besøksadresse: Arbeidergata 4, 0159 Oslo - Telefon: 934 02 184 - post@studioorient.no - www.studioorient.no
galleri_helene.no